Tidenes skuffelse?

I oktober, i Molde, kjøpte jeg garn til en tunika. Jeg starta med friskt mot, men tok pause etter en stund. Litt for å lage julegaver, till av andre grunner.
Men nå hadde jeg bestemt meg for at den skulle bli ferdig.
Så på fredag strikka jeg bakstykket.
Så også på lørdag.
Også strikka jeg forstykket.
Så også på søndag.
Også strikka jeg bakstykket en gang til på søndag, før jeg ferdigstilte i går.
Konklusjon, jeg kan ikke å telle. Og jeg begynner å li god på å rekke opp.
I gårkveld festa jeg trådene, sydde sammen på skuldrene og prøvde den på.

Den er diiiiger!

Alt for stor til meg. Stor nok til at Ellen mente jeg burde spare den til jeg ble gravid. Men siden jeg ikke ser for meg det i nærmeste fremtid, håper jeg den passer litt bedre til mamma, om jeg så må strikke toppstykket en gang til. Evt så får hun gjøre det selv. Men sannelig skal hun få kjøpe nytt garn til meg ja, så jeg også får!




Men her er den ferdig, dog uten heklakanten i hals og rundt armhullene, siden jeg ikke vet om den bør rekker opp igjen. Jaja.

Får trøste meg med at jeg fikk fullført mitt største prosjekt noen sinne. Måtte det neste bli litt mindre..