Sutre...

Nå er jeg lei.

Det er en kjent sak at jeg har migrene. At den dukker opp i ny og ne, er akseptabelt. Men når den bestemmer seg for å ødelegge for meg, blir jeg litt gretten. Fredagen for 1,5 uke siden vaska jeg sykkelen. Tror jeg. Iallefall søla jeg grundig med salmiakk og white sprite. Slikt liker ikke noens hoder, særlig ikke mitt, selv om jeg var ute. Så tar man litt medisin. Men det funka ikke. På lørdag tar man sterkere medisin, men blir bare dårligere og tilbringer egentlig hele dagen med å gråte. Inkludert ungdomsmøte i Betania.
Kommer meg så vidt på søndagsmøte, dagen etter, men ender sovende på en madrass utover dagen, i stedet for å være sosial og grille. Mandagens skulle bibelgruppa på Munkholmen for sommeravsluttning. Ved en tilfeldighet titter jeg på pakningsvedlegget på de sterke medisinene mine. De skal IKKE brukes sammen med antibiotikaen jeg tar. Krise. Og hva betyr det? Første pinsedag er ikke akkurat den dagen det er lettest å få kloa i fastlegen heller.... Vi låner en annen. Ta de svake, og ring legen i morra.
Tirsdag ringer jeg legen. Får ny sterk migrene medisin. Tar den og blir skrekkelig svimmel... Sover hele onsdagen. På en måte.
Torsdagen prøver jeg en ny dose. Sovner. Drar på korøvelse. Besvimer. Mulige bivirkninger.
Ferdag, bare svimmelhetsanfall, ellers bra form.
Lørdag. 2 kraftdoser mild medisin. Søndag er jeg bare sliten, men sta og gjør det jeg har satt meg fore.
Mandagen starter bra, men ender elendig. Tar nok en dose ny medisin. Risikosport. Blir så svimmel at jeg nesten ikke finner veien fra sofaen til senga.
I dag er jeg bare sliten igjen. Har fortsatt svak migrene og spenningshodepine, selv om jeg var helt fri da jeg våkna. Den blir bare værre og værre utover dagene. Starter nesten uten, og ender i katastrofe. Så og si hver dag.

Jeg er lei. Jeg blir så sykt sliten også... Jeg er glad jeg skal til legen på fredag og nevrologen i august. Dette er ikke et liv verd å leve, føles det ut som. Jeg vil bare gråte. Igjen. det har blitt mange tårer i det siste...